kristiansand i rektig belysning og på litt avstand
lykke over å være hjemme igjen.
det skjer akkurat i det øyeblikket vi kommer ut av tunnellen og kjører over varoddbroa.
månen henger ofte der, sommerstid som ei enorm nattsol, om vinteren et meget høyt og kjølig øye på himmelen. se det, blunker den. du skal hjemover?
og jeg blir like varm i kroppen hver gang.
ah, hjemme. takk og lov. man kan få litt småspasmer i omløpet når kroppen befinner seg på den andre sida av den broa. sånn er det bare, særlig for oss som ikke utvider horisonten mer enn vi gidder.
jeg ser først ut på havet, ah, det er fantastisk godt, som om man fikk en bærepose med frisk luft rett i blodet, og det må man ha innimellom om man bor i denne landsbyen, jeg tar et godt magadrag.
deretter sveiper jeg blikket over den underlig utbygde strandlinja bortetter.
du kan godt si at kristiansand er en fin by, men det er vel stort sett havet som funker og fiskebrygga, og så er det fint i dyreparken nå som de har fått løver og alltingen.
resten er utformet av fulle folk.
jeg pleier si det når turister spør hvordan i all verden vi klarte dette- og peker på tangen, elvebredden og høivold.
bare vent til aquaramaen kommer, sier jeg. oh, holymoly, just you wait and see. we are drunken sailors, we like it like they do it in america and andre storbyer.
oh, the aquaramaen, gisper turistene.
now i will show u the filadelfia, vil jeg si i fremtida.
å, så fint det blir, en salig blanding av jesusghettoer på størrelse med betlehem, og offentlige bygg tatt rett ut av sovjetunionen. en bønskj guttagutta som vil rive hver tøddel av sjel som ikke ser heilt strømlinjeformet ut, bort med det. smakk opp no nytt vi kan tjene penger på.
fyfader. jeg tror jeg må banke de allesammen.
jeg lukker øynene når vi har passert varoddbroa. for det kan jeg siden jeg aldri er sjåfør.
jeg bare lukker dem. sånn. så er alt det stygge vekke og jeg kan trøste- tenke at vi kristiansandere er i alle fall gode på bånn. Og det er himla lang-grunnt au.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar