kald på puppan? les dette.

Gudskjetakk at det regner. Mildt og mykt i tre nusselige plussgrader.
I går hørte jeg nemlig, at når du fryser får du mer underhudsfett - og dermed blir du tjokkas om du ikke går i stilongs under buksa og har genseren trukket ned over navlen og greier.
Nå er det en stund siden jeg hadde befatning med min egen navle, men det hender jo stadig man ser en, sånn midt i januar. De skjønner jo ikke vitsen med poncho disse pikene.  De tror sikkert poncho er en hest eller no.

- Du vet, de unge jentene som viser navlen, sa han. De har sånn magebulk. Det er fordi de får mer fett der de blir kalde.
- Ah, sa jeg. Jeg trodde det var fordi de stappa i seg boller og brus i storefri?

Jeg får faktisk litt vondt i meg når jeg ser de søde ungdommene fulle av sukker og hvete. De vet jo ikke at i løpet av ti år vil alt det der tyte ut som bolledeig på kroppen.

- Se her, sa jeg en dag jeg møtte halve ungdomskolen på meny.
Jeg dro opp genseren.
- Sånn blir dere, sa jeg. men for all del stu dere full av de hersens hvetebrødene.
- Erke det morrate handerre....
- Jasåmenn, dere blir non tjukkenbollafeitaer. Just telling ya! kauka jeg og heiv ei pakke rug-knekkebrød i kurva.
- Og dere blir aldri forlovet! ropte jeg.

- Det er også derfor de med dyp utringing får store pupper, fortsatte orakelet.
- Litt av et dameblad du leser, sa jeg.
- Dette er helt sant, sa han.

- Okei, fettet sitter uansett stuck mellom øran, men hvis jeg dropper lue når kulda setter inn i februar igjen- så kan jeg altså risikere å bli tjukk i hue?

-Ja det kan du vel si.

Stilig.
Dette blir bra og kanskje til og med litt vakkert.
Jeg skal sannelig sitte der i solveggen, med to valker på hodet og se puppene minke utover våren.  

da jeg var oransje

oj oj, sa mamma. dette funket veldig dårlig.

jeg så ned på hendene mine.
hun hadde nok et poeng.
de var oransje utenpå. hvite mellom fingrene og sånn guffebrune inni.
dette var på midten av det herlige 80tallet.
vi hadde oransje kjøkkeninnredning og hadde jeg stått inntil den, hadde du ikke sett meg.
hvor er lillian, hadde pappa sagt.
ånei, er hun borte nå igjen, ville mamma sukket. vi har jo ikke kustus på det trollet! kanskje vi skal sende henne på internatskole for obstarnasige piger.
og jeg ville stått der forkledd som kjøkkenskap og hørt alt sammen og tenkt at fyttefader så ensomme dere skal bli på gamlehjemmet.

80tallet var postordre-tiåret i huset vårt. vi kjøpte nuppefjernere, kviseutrekkere med vakumsug, dørmatter som sang når du tråkka på de og selvbruningskremer og bruningstabletter.

og derfor var jeg nu blitt stappende full fra innerste tarmtott til ytterste fingernegl, av kunstig sol uten stråling.
så oransje som du bare kan drømme om.
men det var viktig å være brun på åttitallet. det var nesten som røyk på 60tallet, ikke sant. høyfjellsol og sigaretter forlenget livskvaliteten flerfoldige hakk.
vi hadde hvit pologenser for å fremheve fargen.

vi må jevne dette ut, sa mamma
ga meg to hundre kroner og sa jeg fikk ta sol. ti timer på to dager, sa hun. så kan vi sende deg ut blant folk igjen.
 solarium på den tida var noe helt annet enn nå. det var seriøs uvaog uvb og gudved.
godkjent på obskurt sted i østeuropa, rør som brant hull i huden på fua og øyelokkene. herrejessus, folk hadde ikke øyelokk på den tida, bare så du vet det.

anyways
der lå jeg. solte på meg en million føflekker som jeg har lært meg å elske som mine egne, en solid dose rynker før tida, og antagelig en uhumskelig hudkreft som lurer bakom svingen.
men pytt vi skal jo alle dau, som min far sier.
og som mamma sier:
det kan godt være du ser ti år eldre ut enn du egentlig er, lillian
men du har i allefall rektig farve.

offsaidregelen.

okei,guda å pigan. Offsaidregelen. Uten hjelpemidler og lyvekryss. 
Det er noe med å sende ballen videre når du er på en av strekene der oppe og du har følge av en medspiller eller motspiller som også er på den linja og medspiller løper forbi mot målet for å ta imot pasningen. ?? 
Akk. Det er i det hele tatt rart jeg får bli værende i landet m all denne kunnskapen innabords.

mør i låren, nå kommer våren.

okei. nødrim. what the hekk. 

i går var sola varm på kjøkkentrappa, samtidig som jeg fyrte såpass hardcore bjørkebål i ovnen at svetten raaaant på ryggen. det var nesten som å sitte i en solvegg i juni juli august. fantastisk kan du vite. 

Og da kom lengselen etter dette

Perfekte sommerkvelder i ei solbrun sjekte eller snekke eller hva det heter, ei sånn passe lita ei, med blå kalesje, og så kan du sitte bakpå der med skaut på hodet i fralandsvinden og smile med alle tennan. 

Mannen sier kanskje at du kan styre nå, her ute som vi ikke kan treffe på noe som helst. 

Men for å komme dithen trengs det en hel del av dette

Alle trøndere, nordlendinger og folk utenbys fra skal ha seg sjekte.  u bet at de skal ha det så fort flyttelasset er på plass. På denne måten vil sjektene gå i arv fra nordlending til trønder til nordlending til trønder til ... ja du vet... før båten til slutt ender opp som sørlandsk lekeplass i dyreparken.  

De fleste gir nemlig opp etter et par sesonger siden de ikke aaaner hvor mye jobb det er, og hvor vanskelig det kan være å få start på skiten hvis den dauer for deg og så driver du rundt der i havnebassenget og kauker på hjelp mens sørlendingene klasker seg på låret. 

- Å møe ga du for den båden, sier de

- Seksti tusen sier du kanskje.  

- Ja da ga du ikke for lide. 

I dag: minus seks. rim på vinduene og fortsatt vinter. Slett ikke svett, og slett ikke verst. 

angry birds

sånn begynte bloggen. for en måned siden. jada. ting tar tid.  

okei. go go. 

- Du får jaggu ikke spille mer angry birds før du har en blogg oppe og går, sa han. Det er en time siden. Vi lå i senga. Jeg var passe dynevarm, ganske kjælen og klar for alt som beriker en onsdag.

Eh, det er onsdag, ikke sant? Jeg går i surr. Jula er et helsike sånn sett, hvis man skal følge klokker og datoer og syklusen generelt. Anyways. Jorda snurrer støtt mot dommedag og  jeg tror det er onsdag fordi kidsa blei henta i dag.  Gudskjetakk. Jeg liker barna mine veldig godt, veldig veldig godt.  Men du verden så deilig det er med sånne fifty fifty- dealer. Man får jo sjanse til å puste ut, kjøre hardcore kjæresteliv og ta sats for å bli enda mer glad i de små rakkerne.

Dynevarm som sagt. Kjælen katt i armkroken. Purr purr. Myke klør mot pelsen hans.

- Seriøst? Sa jeg.

- Jah, blogg. Sa han.  Ikke mer fugl.

Angry birds er fett. Og okeida.  Jeg skal innrømme at man kan isili blir oppslukt, sugd inn i brett på brett med illsinte kamikazefugler, og jeg har slengt fjærballer veggimellom. jublet, bannet. nesten drept ipaden, plutselig glemt å puste, glemt å blunke, spise marsipanen og ta en slurk av vinen. 

men jeg har ikke aldeles glemt ungene, slik de gjør i Amerika. Der de sitter heile døgnet i de jækla støgge joggebuksene sine og samler høner eller hva de driver med på Farmville. Man kan saktens spørge sig hva som har skjedd borti drømmenes land. De som glatt smeller en million volt gjennom tilbakstående kriminelle og syns at helseforsikring til alle er noe sabla herk.  Alt de gjør bekrefter bare at du kan sende horder av hvite velfødde menn til månen, uten at du tøtskjer borti noe som helst av innsikt i din eige sjæl. 

Sånn, det var dagens “vi som kjenner noen som elsket Amerika en gang og som syns at alt der borte er gått ut på dato”.

Mine egne velfødde arvinger har jeg har slengt noen melkesjokoladeruter til dann og vann, og satset friskt på at de finner polvottene, badekuler og nudelpakker sjøl, mens mamma kverker fugler og grønne dingser. 

Dom henger ju inte kvar i navlestrengen, va.

Utifra stemninga i dynetrekket skjønte jeg kjapt at det blei neppe noe på meg, jeg er ganske sensibel på de tingene der. Nesten som en klarsynt. Ble jeg værende ville vi snart krangle “kjærlig” om prioritering av tid, fritid og hvem som har mest rett på å game, røyke og drikke og gå ut på byen.  Jeg ville snart se at jeg var tjukk og ikke frodig, at det var støvdotter på gulvet og sikkert si noe skikkkelig slemt som jeg ville angre på umiddelbart men ikke fader om jeg innrømmer det før vi har skult på hverandre et par timer.

Vi er så forutsigbare at du kan dau av det.

Jeg hadde ikke fått dask på fua om jeg så ba om det.

Så jeg spratt opp.  Ah, det var en fryd å se i det føkkings garderobespeilet all denne livsglede vralte seg sint ut av halmen.

- Jeg skal vel gi deg blogg i raua, sa jeg.

Såh, her har du  n.  Enjoy!

bestemor hadde byens peneste ben. godt å se de går i arv. mohahahahah

mitt elskelige beist av en by

kristiansand i rektig belysning og på litt avstand

hver gang jeg kommer fra oslo, arendal, ikea og dyreparken, kjenner jeg det samme.

lykke over å være hjemme igjen. 

det skjer akkurat i det øyeblikket vi kommer ut av tunnellen og kjører over varoddbroa.

månen henger ofte der, sommerstid som ei enorm nattsol, om vinteren et meget høyt og kjølig øye på himmelen. se det, blunker den. du skal hjemover? 

og jeg blir like varm i kroppen hver gang. 

ah, hjemme. takk og lov. man kan få litt småspasmer i omløpet når kroppen befinner seg på den andre sida av den broa. sånn er det bare, særlig for oss som ikke utvider horisonten mer enn vi gidder. 

jeg ser først ut på havet, ah, det er fantastisk godt, som om man fikk en bærepose med frisk luft rett i blodet, og det må man ha innimellom om man bor i denne landsbyen,  jeg tar et godt magadrag. 

deretter sveiper jeg blikket over den underlig utbygde strandlinja bortetter.

du kan godt si at kristiansand er en fin by, men det er vel stort sett havet som funker og fiskebrygga, og så er det fint i dyreparken nå som de har fått løver og alltingen.  

resten er utformet av fulle folk. 

jeg pleier si det når turister spør hvordan i all verden vi klarte dette- og peker på tangen, elvebredden og høivold. 

bare vent til aquaramaen kommer, sier jeg. oh, holymoly, just you wait and see. we are drunken sailors, we like it like they do it in america and andre storbyer. 

oh, the aquaramaen, gisper turistene. 

now i will show u the filadelfia, vil jeg si i fremtida. 

å, så fint det blir, en salig blanding av jesusghettoer på størrelse med betlehem, og offentlige bygg tatt rett ut av sovjetunionen. en bønskj guttagutta som vil rive hver tøddel av sjel som ikke ser heilt strømlinjeformet ut, bort med det. smakk opp no nytt vi kan tjene penger på. 

fyfader. jeg tror jeg må banke de allesammen. 

jeg lukker øynene når vi har passert varoddbroa. for det kan jeg siden jeg aldri er sjåfør. 

jeg bare lukker dem. sånn. så er alt det stygge vekke og jeg kan trøste- tenke at vi kristiansandere er i alle fall gode på bånn. Og det er himla lang-grunnt au. 

for glede, mothafocka

"seriøst, min sønn, skal du gå med den tskjorta??"

Jeg er mammaen i baren.

Hun som drikker sin sjette kopp kaffe, litt uvant ja, må innrømme det. 

Jeg har fått et viltert harehjerte, og muskelen spretter mot ribbeina, mens yo yo mothafocka in your face wanaa wouwouwæii wæi  hamres inn i ørene. 

 Ikke vet jeg hva de prater om, men det høres meget ungdommelig og friskt ut.  Jeg digger det. 

Prøver å ikke digge det for mye, seff.  Det må jo ikke bli pinlig heller. Stakkars kidsa om mamma driter seg.  Ikkeno hånd over hodet og bøyende bevegelser med kneleddene slik de foran meg gjør. Ikke noe utagerende hoppetroll, som da man var på Roskilde og Quart i sin ungdom. For cirka tre, fire år siden.  Villbasse foran scena, og klar for  rocknroll backstage etterpå.

Slutt på det nå vettu. Voksen nå.

Nå er man mer sånn tilbakelent anstand-digge det.  Litt sånn som på by:larm for eksempel. Der unge energiske band prøver seg av all sin kraft , og i baren henger de som gir deg platekontrakt hvis de gidder å strø av sin nåde. Eventuelt står de i nærheten av miksepulten,  og alle ser voksne, viktige og veldig kjedelige ut.

Jeg prøver å se moden og forstandig ut.  ” Jeg passer på at ungdommene ikke drikker alkohol”-aktig attitude.  Sexy? Not much.  Men det er vel heller ikke meningen.

Borti kroken sitter to andre mødre som ikke har rørt seg siden de satte seg. 

To dinosaurfossiler i voksen-mor klær og sånn kort praktisk hår som jeg ikke har anlegg for. 

De våger seg neppe inn på doen her, og drikker derfor ingenting.  Det er for seint for kaffe,  for i morra er det også en dag - og brus. Nei det blir man tjukk av.

Så der sitter de. Stuck i strømpebuksa, tørr i munnen og med håndveska på fanget. 

De ser dødslei ut.  Å æ dette for no, tenker de.  

De har kanskje handleposer med seg også. Kanskje de kommer rett fra juleshopping på sørlandssenteret. Rett til mothafocka. Midt i uka, seine kvelden.

Ungdommene våre er utpå der. I crowden.  Guttene er i uniformen sin.  

Vide bukser, altfor store jakker og caps eller lue på.   Jentene har altfor smått tøy, og for lite av det.  Pikebarn som stavrer rundt i rusbrus-fylla og lar seg besudle av gutter som nesten mister buksa. 

Det er en blanding av trist og vakkert på samme tid. Vakkert fordi det er aom før i tida, same shit new wrapping. Og trist av åpenbare grunner.  Halvferdige, ikke heilt på plass ennå. Tøffe skall og veldig myke inni.  Lett å forme, lett å lede ut i fristelse av jyplinger med valpefett. 

Bitch, sier de. Kom her. 

Da mamma var ung var Beatles så hot at du brant deg på vinylen. She loves you yeah yeah og mammas hjerte blødde. Bestefar kauka at nå må du få av de der battelsan!. Samme med meg og mine Alice Cooper-år. Nirvana og Wham og alt som var kult på Topp-plakatene.  Vi kunne kanskje skru ned, men vi skrudde aldri av.

Er du bitt, så er du bitt. Da vil du ha mer.  Uansett åssen det ser ut eller høres, bare det vrenger deg ut inn og forstår deg.  Ziggy forsto. Cobain også, og Bach for den saks skyld.  Og dermed blei tenårene en anelse levelige. 

- Fuck  alle! Ropes det fra scena.

Ja, fuck alle! Tenker jeg og digger alt ivrig og diskret inni meg.  De unge hopper.

På søndag skal de tenne første lys i advent med mamma.  Det blir stas.  Eller de skal tenne lys på institusjonen, i fosterhjemmet eller i fengsel. Man vet aldri. Kanskje hos pappa.   De skal tenne det for glede. Det er fet.  Glede er grill. Chill. Og vi tenner det for alle in tha house. 

fra din mor er du kommet

denne har jeg tatt med fra petitarkivet så mamma ikke skal tro hun slipper unna bare fordi jeg nu er på internettet og ikke i avisen.

Nederst i bakken stod hun.

Min mor. En sjarmerende epleform kledd i sort. 

Gjerne med et skjerf dandert rundt halsen. Hun er mer praktisk orientert derfra og ned.  

Skoene er rolige og avbalanserte, om du skjønner.  Og på en skikkelig god dag har hun kanskje husket å ta på seg bh.

Ikke at hun er dement eller noe sånn, hun er bare ganske hverdagsvennlig, 

og ikke så reint lite trivelig på godværsdager. 

Jeg har støtt møtt min mor på butikken der hun står så snaisen i gevantene,

 i ett eller annet hun har kjøpt seg ” på salg og hengt bakerst i skapet så din far ikke skal gå fra konseptene.”  Kjempefin, men så går hun altså barbeint i vaskeskoene. 

Hennes førstefødte er stadig å finne med handlekurven i lignende habitt.

Nattkjole, tøfler. Hva som helst som får folk til å tro nå er det dagslepp på psykiatrisk.  

Hun er definitivt min mor ja.  

Dessuten dukker mamma stadig oftere opp i speilet på morrakvisten.  

Da er det bare å krype under dyna igjen og vente på bedre tider.  Vesla på 8 kunne hun trøste meg med, at hvis hun skulle være heilt ærlig, så ligna jeg mer på oldemor.

Mamma stod midt i sykkelstien, som om hun ble stoppet av en usynlig vegg.

And I tell u, hun var særdeles sjuskete på håret.

- Endelig har du fått en skikkelig sveis, sier jeg og peker på mitt eget flokehår.

- Jeg blir angrepet, sa mamma. Jeg tør ikke gå videre.

Jeg tenkte Aha. Femtenåringer.  Vi stod like ved ungdomsskolen og skolebussen brummet på tomgang borti veien og ventet på hordene.  Uberegnelig ormeyngel.  Som jeg jo elsker, men du vet. Det er ikke alltid så lett.

- Himla lømler. Forbasket dårlig opplegg å la de gå løs rundt eldre mennesker som er altfor sleppehendte med penger….Begynte jeg. 

- Der kommer den igjen! Hylte mamma.

Og ut av novemberlufta kom skjæra. Som et kraksende prosjektil. 

Med ondskapen i blankøyet og klørne foran seg. Skrekkfilmklassiker. 

Den siktet seg rett på min mor. Stupheadet mot håret hennes. 

Klasket med vingespennet. Smekk smekk, hakk hakk. 

Å inni granskauen som jeg smokka til den fuglen! - Og min mor, med handleposen.  

To boksøl og fire epler gjør susen, og fjærkreet haltet av sted mens jeg husjet og jagde. 

Mamma var på gråten.

- Hva i all verden sa jeg. Hva har du gjort den fuglen?! 

- Jeg vet ikke, sa mamma. Antagelig har jeg noe inni hodet den vil ha. Den angrep meg i fjor også. Samme sted. Samme fugl.

- Vi henter pappa, sa jeg. Pappa tar livet av små dyr så lett som bare det.

- Den homoen der, sa mamma. Han vil nok bare le av meg.

- Hom..kaller du pappa homo?

- Du vet jeg alltid har ønsket meg en mer huslig mann, sa mamma. Og nå har han begynt å brodere! 

jeg blir taus. Ser han for meg.  Jobbenevene som holder i sytøyet.  Fingre som sliter med de små tastene på mobilen.  Sms fra pappa ser sånn ut: Ja. Ok.  GMD. 

 - Eh. okeeei…hva broderer han da?

- Vel, for å si det sånn. Jeg tror dere får klokkestrenger til jul, sa mamma og fikset på håret sitt.  Lov meg at du blir glad når du åpner den!

Det hender jeg tenker at jeg nok kunne blitt født inn i en annen familie. En uten magnetisk kraft på skjærer, der menn spikka og smøysa i sin alderdom.  Der man gikk kledd i fullstendige drakter og var fullkomne på alle vis.

Men du verden så kjedelig det hadde vært. 

do u feel lucky, punk?

     

Se det ja, der lå den vettu.

Lucky Strike-pakka.

Hardcore Tjue. Møkkasexy liten rakker på innerlomma hans. Hvit, sort og rød. Funker som gull i all evighet det designet der. Måtte de aldri føkke det til med no nytt fjas.

Filmheltene fra the golden old days sugde det i seg som om det gjalt livet, for helse og velvære. Og omgivelsene harket seg gjennom faenskapet og måtte jo si at jo, dette er nok sunt som heia.  Men jækla kult seff.

Og sånn gikk nu dagan.

I kjølvannet kom kreften, kolsen og gudskjetakk Høybråten. 

Og nå sitter driver altså tenåringen min og røyker samme skiten. Smugrøyker.

Jeg vet ikke når han begynte. Kanskje han var tretten. Fjorten. Tolv for alt jeg vet. Ikke yngre, for man røyker ikke mens man utveklser pokémonkort, gjør man?

- Ikke gidd å røyk , sa jeg

- Jeg røyker ikke, sa han

- Du røyker jo.

- Nei, jeg røyker ikke.

- Se på mamma, sa jeg

- Kom an. Se meg i øyan. Du kan aldri lyve for mamma vettu.

Han ser meg i øynene. Disse mørkebrune dådyrøynene som skifter farge etter humøret og været.  Noen ganger er de solvarme med latter i. Eller steinharde knotter i hodet når han er sint.  Myke velurøyne når han ser på lillesøstra si. Litt tøffere sammen med kompisene.  Med mamma  er han aldeles gjennomsiktig. Og det vet han. Han tror han kan lure meg og jeg later av og til som han kan det og dermed har vi det gående.

- Se på morradi, sier jeg.  Du kan ikke lyve for noen som har ammet deg. Sånn er det bare.

- Seriøst, mamma.  

- Skal du fortsette å røyke så blir det for egne hardt oppsparte midler, sa jeg. Og du røyker ikke her hjemme og ikke inne. Da blir det smekk.

Hva skal jeg si liksom.

Okei. Jeg kan gjøre det vanskeligere for han. Ikke gi penger og heller kjøre på med do-vask og husarrester. Mja. Kanskje. Vaske doen må han uansett. Inndragelse av mac og nett og tv og playstation? Innføre mammatid?  

Eksempelets makt og alt det der.

Jeg røyker på fest og kjæresten min alltid.  Jeg syns røyking er litt kult når jeg er full, men seriøst lite kult når kjæresten lukter gammel gubbis.

Løsningen ga seg selv, en dag min sønn og jeg koste oss med sjokolade og repriser av Åpen Post, fra den tida det var så morsomt at jeg en gang nesten tisset på meg i latterkrampa.  Det var virkelig vittig, for jeg pleier aldri tisse på meg sånn i vilden sky.

Eia var prinsesse Ragnhild. Harkk harkk.  En storrøykende larve med tiara som NRK ynder å trekke frem fra når kongehuset gjør sprell i gamlelandet. Ut fra residenesen i Rio kommer hun kravlende. Harrrk harrrk.   

- Sånn blir du, sa jeg.

- Særlig.  

- Og hvis det ikke er ille nok så skal vi dra til Aslaug. Hun har kols og kan ikke drite engang uten nesten å dø.

- Mamma…

- Hun må presse veeldig forsiktig…

- Hun må jo ikke det!

- Hun må jo det! Ellers tyter lungene opp i halsen på henne.

Han ser på meg.

- Neikj, sier han.

- Johkj, sier jeg.

Han blir stille.

- Okei, jeg skal tenke på det, sa han.

- Nais, sa jeg.

Av dette kan vi lære at med en anelse overdrivelse, en pose Smash og små finurligheter kan man få en tenåring til å si at han skal tenke.  Og det er jo ikke en heilt gærn begynnelse.