angry birds

sånn begynte bloggen. for en måned siden. jada. ting tar tid.  

okei. go go. 

- Du får jaggu ikke spille mer angry birds før du har en blogg oppe og går, sa han. Det er en time siden. Vi lå i senga. Jeg var passe dynevarm, ganske kjælen og klar for alt som beriker en onsdag.

Eh, det er onsdag, ikke sant? Jeg går i surr. Jula er et helsike sånn sett, hvis man skal følge klokker og datoer og syklusen generelt. Anyways. Jorda snurrer støtt mot dommedag og  jeg tror det er onsdag fordi kidsa blei henta i dag.  Gudskjetakk. Jeg liker barna mine veldig godt, veldig veldig godt.  Men du verden så deilig det er med sånne fifty fifty- dealer. Man får jo sjanse til å puste ut, kjøre hardcore kjæresteliv og ta sats for å bli enda mer glad i de små rakkerne.

Dynevarm som sagt. Kjælen katt i armkroken. Purr purr. Myke klør mot pelsen hans.

- Seriøst? Sa jeg.

- Jah, blogg. Sa han.  Ikke mer fugl.

Angry birds er fett. Og okeida.  Jeg skal innrømme at man kan isili blir oppslukt, sugd inn i brett på brett med illsinte kamikazefugler, og jeg har slengt fjærballer veggimellom. jublet, bannet. nesten drept ipaden, plutselig glemt å puste, glemt å blunke, spise marsipanen og ta en slurk av vinen. 

men jeg har ikke aldeles glemt ungene, slik de gjør i Amerika. Der de sitter heile døgnet i de jækla støgge joggebuksene sine og samler høner eller hva de driver med på Farmville. Man kan saktens spørge sig hva som har skjedd borti drømmenes land. De som glatt smeller en million volt gjennom tilbakstående kriminelle og syns at helseforsikring til alle er noe sabla herk.  Alt de gjør bekrefter bare at du kan sende horder av hvite velfødde menn til månen, uten at du tøtskjer borti noe som helst av innsikt i din eige sjæl. 

Sånn, det var dagens “vi som kjenner noen som elsket Amerika en gang og som syns at alt der borte er gått ut på dato”.

Mine egne velfødde arvinger har jeg har slengt noen melkesjokoladeruter til dann og vann, og satset friskt på at de finner polvottene, badekuler og nudelpakker sjøl, mens mamma kverker fugler og grønne dingser. 

Dom henger ju inte kvar i navlestrengen, va.

Utifra stemninga i dynetrekket skjønte jeg kjapt at det blei neppe noe på meg, jeg er ganske sensibel på de tingene der. Nesten som en klarsynt. Ble jeg værende ville vi snart krangle “kjærlig” om prioritering av tid, fritid og hvem som har mest rett på å game, røyke og drikke og gå ut på byen.  Jeg ville snart se at jeg var tjukk og ikke frodig, at det var støvdotter på gulvet og sikkert si noe skikkkelig slemt som jeg ville angre på umiddelbart men ikke fader om jeg innrømmer det før vi har skult på hverandre et par timer.

Vi er så forutsigbare at du kan dau av det.

Jeg hadde ikke fått dask på fua om jeg så ba om det.

Så jeg spratt opp.  Ah, det var en fryd å se i det føkkings garderobespeilet all denne livsglede vralte seg sint ut av halmen.

- Jeg skal vel gi deg blogg i raua, sa jeg.

Såh, her har du  n.  Enjoy!