Nederst i bakken stod hun.
Min mor. En sjarmerende epleform kledd i sort.
Gjerne med et skjerf dandert rundt halsen. Hun er mer praktisk orientert derfra og ned.
Skoene er rolige og avbalanserte, om du skjønner. Og på en skikkelig god dag har hun kanskje husket å ta på seg bh.
Ikke at hun er dement eller noe sånn, hun er bare ganske hverdagsvennlig,
og ikke så reint lite trivelig på godværsdager.
Jeg har støtt møtt min mor på butikken der hun står så snaisen i gevantene,
i ett eller annet hun har kjøpt seg ” på salg og hengt bakerst i skapet så din far ikke skal gå fra konseptene.” Kjempefin, men så går hun altså barbeint i vaskeskoene.
Hennes førstefødte er stadig å finne med handlekurven i lignende habitt.
Nattkjole, tøfler. Hva som helst som får folk til å tro nå er det dagslepp på psykiatrisk.
Hun er definitivt min mor ja.
Dessuten dukker mamma stadig oftere opp i speilet på morrakvisten.
Da er det bare å krype under dyna igjen og vente på bedre tider. Vesla på 8 kunne hun trøste meg med, at hvis hun skulle være heilt ærlig, så ligna jeg mer på oldemor.
Mamma stod midt i sykkelstien, som om hun ble stoppet av en usynlig vegg.
And I tell u, hun var særdeles sjuskete på håret.
- Endelig har du fått en skikkelig sveis, sier jeg og peker på mitt eget flokehår.
- Jeg blir angrepet, sa mamma. Jeg tør ikke gå videre.
Jeg tenkte Aha. Femtenåringer. Vi stod like ved ungdomsskolen og skolebussen brummet på tomgang borti veien og ventet på hordene. Uberegnelig ormeyngel. Som jeg jo elsker, men du vet. Det er ikke alltid så lett.
- Himla lømler. Forbasket dårlig opplegg å la de gå løs rundt eldre mennesker som er altfor sleppehendte med penger….Begynte jeg.
- Der kommer den igjen! Hylte mamma.
Og ut av novemberlufta kom skjæra. Som et kraksende prosjektil.
Med ondskapen i blankøyet og klørne foran seg. Skrekkfilmklassiker.
Den siktet seg rett på min mor. Stupheadet mot håret hennes.
Klasket med vingespennet. Smekk smekk, hakk hakk.
Å inni granskauen som jeg smokka til den fuglen! - Og min mor, med handleposen.
To boksøl og fire epler gjør susen, og fjærkreet haltet av sted mens jeg husjet og jagde.
Mamma var på gråten.
- Hva i all verden sa jeg. Hva har du gjort den fuglen?!
- Jeg vet ikke, sa mamma. Antagelig har jeg noe inni hodet den vil ha. Den angrep meg i fjor også. Samme sted. Samme fugl.
- Vi henter pappa, sa jeg. Pappa tar livet av små dyr så lett som bare det.
- Den homoen der, sa mamma. Han vil nok bare le av meg.
- Hom..kaller du pappa homo?
- Du vet jeg alltid har ønsket meg en mer huslig mann, sa mamma. Og nå har han begynt å brodere!
jeg blir taus. Ser han for meg. Jobbenevene som holder i sytøyet. Fingre som sliter med de små tastene på mobilen. Sms fra pappa ser sånn ut: Ja. Ok. GMD.
- Eh. okeeei…hva broderer han da?
- Vel, for å si det sånn. Jeg tror dere får klokkestrenger til jul, sa mamma og fikset på håret sitt. Lov meg at du blir glad når du åpner den!
Det hender jeg tenker at jeg nok kunne blitt født inn i en annen familie. En uten magnetisk kraft på skjærer, der menn spikka og smøysa i sin alderdom. Der man gikk kledd i fullstendige drakter og var fullkomne på alle vis.
Men du verden så kjedelig det hadde vært.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar