da jeg var oransje

oj oj, sa mamma. dette funket veldig dårlig.

jeg så ned på hendene mine.
hun hadde nok et poeng.
de var oransje utenpå. hvite mellom fingrene og sånn guffebrune inni.
dette var på midten av det herlige 80tallet.
vi hadde oransje kjøkkeninnredning og hadde jeg stått inntil den, hadde du ikke sett meg.
hvor er lillian, hadde pappa sagt.
ånei, er hun borte nå igjen, ville mamma sukket. vi har jo ikke kustus på det trollet! kanskje vi skal sende henne på internatskole for obstarnasige piger.
og jeg ville stått der forkledd som kjøkkenskap og hørt alt sammen og tenkt at fyttefader så ensomme dere skal bli på gamlehjemmet.

80tallet var postordre-tiåret i huset vårt. vi kjøpte nuppefjernere, kviseutrekkere med vakumsug, dørmatter som sang når du tråkka på de og selvbruningskremer og bruningstabletter.

og derfor var jeg nu blitt stappende full fra innerste tarmtott til ytterste fingernegl, av kunstig sol uten stråling.
så oransje som du bare kan drømme om.
men det var viktig å være brun på åttitallet. det var nesten som røyk på 60tallet, ikke sant. høyfjellsol og sigaretter forlenget livskvaliteten flerfoldige hakk.
vi hadde hvit pologenser for å fremheve fargen.

vi må jevne dette ut, sa mamma
ga meg to hundre kroner og sa jeg fikk ta sol. ti timer på to dager, sa hun. så kan vi sende deg ut blant folk igjen.
 solarium på den tida var noe helt annet enn nå. det var seriøs uvaog uvb og gudved.
godkjent på obskurt sted i østeuropa, rør som brant hull i huden på fua og øyelokkene. herrejessus, folk hadde ikke øyelokk på den tida, bare så du vet det.

anyways
der lå jeg. solte på meg en million føflekker som jeg har lært meg å elske som mine egne, en solid dose rynker før tida, og antagelig en uhumskelig hudkreft som lurer bakom svingen.
men pytt vi skal jo alle dau, som min far sier.
og som mamma sier:
det kan godt være du ser ti år eldre ut enn du egentlig er, lillian
men du har i allefall rektig farve.