for glede, mothafocka

"seriøst, min sønn, skal du gå med den tskjorta??"

Jeg er mammaen i baren.

Hun som drikker sin sjette kopp kaffe, litt uvant ja, må innrømme det. 

Jeg har fått et viltert harehjerte, og muskelen spretter mot ribbeina, mens yo yo mothafocka in your face wanaa wouwouwæii wæi  hamres inn i ørene. 

 Ikke vet jeg hva de prater om, men det høres meget ungdommelig og friskt ut.  Jeg digger det. 

Prøver å ikke digge det for mye, seff.  Det må jo ikke bli pinlig heller. Stakkars kidsa om mamma driter seg.  Ikkeno hånd over hodet og bøyende bevegelser med kneleddene slik de foran meg gjør. Ikke noe utagerende hoppetroll, som da man var på Roskilde og Quart i sin ungdom. For cirka tre, fire år siden.  Villbasse foran scena, og klar for  rocknroll backstage etterpå.

Slutt på det nå vettu. Voksen nå.

Nå er man mer sånn tilbakelent anstand-digge det.  Litt sånn som på by:larm for eksempel. Der unge energiske band prøver seg av all sin kraft , og i baren henger de som gir deg platekontrakt hvis de gidder å strø av sin nåde. Eventuelt står de i nærheten av miksepulten,  og alle ser voksne, viktige og veldig kjedelige ut.

Jeg prøver å se moden og forstandig ut.  ” Jeg passer på at ungdommene ikke drikker alkohol”-aktig attitude.  Sexy? Not much.  Men det er vel heller ikke meningen.

Borti kroken sitter to andre mødre som ikke har rørt seg siden de satte seg. 

To dinosaurfossiler i voksen-mor klær og sånn kort praktisk hår som jeg ikke har anlegg for. 

De våger seg neppe inn på doen her, og drikker derfor ingenting.  Det er for seint for kaffe,  for i morra er det også en dag - og brus. Nei det blir man tjukk av.

Så der sitter de. Stuck i strømpebuksa, tørr i munnen og med håndveska på fanget. 

De ser dødslei ut.  Å æ dette for no, tenker de.  

De har kanskje handleposer med seg også. Kanskje de kommer rett fra juleshopping på sørlandssenteret. Rett til mothafocka. Midt i uka, seine kvelden.

Ungdommene våre er utpå der. I crowden.  Guttene er i uniformen sin.  

Vide bukser, altfor store jakker og caps eller lue på.   Jentene har altfor smått tøy, og for lite av det.  Pikebarn som stavrer rundt i rusbrus-fylla og lar seg besudle av gutter som nesten mister buksa. 

Det er en blanding av trist og vakkert på samme tid. Vakkert fordi det er aom før i tida, same shit new wrapping. Og trist av åpenbare grunner.  Halvferdige, ikke heilt på plass ennå. Tøffe skall og veldig myke inni.  Lett å forme, lett å lede ut i fristelse av jyplinger med valpefett. 

Bitch, sier de. Kom her. 

Da mamma var ung var Beatles så hot at du brant deg på vinylen. She loves you yeah yeah og mammas hjerte blødde. Bestefar kauka at nå må du få av de der battelsan!. Samme med meg og mine Alice Cooper-år. Nirvana og Wham og alt som var kult på Topp-plakatene.  Vi kunne kanskje skru ned, men vi skrudde aldri av.

Er du bitt, så er du bitt. Da vil du ha mer.  Uansett åssen det ser ut eller høres, bare det vrenger deg ut inn og forstår deg.  Ziggy forsto. Cobain også, og Bach for den saks skyld.  Og dermed blei tenårene en anelse levelige. 

- Fuck  alle! Ropes det fra scena.

Ja, fuck alle! Tenker jeg og digger alt ivrig og diskret inni meg.  De unge hopper.

På søndag skal de tenne første lys i advent med mamma.  Det blir stas.  Eller de skal tenne lys på institusjonen, i fosterhjemmet eller i fengsel. Man vet aldri. Kanskje hos pappa.   De skal tenne det for glede. Det er fet.  Glede er grill. Chill. Og vi tenner det for alle in tha house.