søndag 24. juli 2011

som om vi bar et barn, varsomt på armen


hva sier jeg til jenta mi, når hun spør hvor lenge det skal vare
" dette" sier hun
for hun kan ikke ordene.
hun vet ikke helt hva det er, og hva jeg enn sier og prøver å forklare
så får jeg dette blikket, åpent, blått og litt usikkert engstelig.

jeg vet hun ser forsider, hører praten, ser bildene
hun beveger seg taust rundt tvskjermen
på avstand, som om hun ennå har et fint filter hun ikke er bevisst
den beskyttelsen jeg kjenner selv, når jeg må slå av
gjøre noe annet, lese andre ting

men hvordan forklarer man egentlig hva en massakre er, for et barn?

hun ser på meg med en niårings lojalitet, usikkerhet og et ansikt fylt av undring
for de voksne gråter, og det er ikke lett å forstå for en liten sjel

men det er mye som ikke er lett å begripe for meg heller, disse dagene

det er uendelig vondt å se barn som har vært så redde, og som bare ønsket å snakke med pappa, og mamma. og som ikke våget ringe fra skjulet sitt, der ute i det ville helvete på den øya.

og det gjør noe med en, å se voksne menn, ordførere, fedre, og landets ledelse kjempe med gråten på skjermen.
det gjør noe med en, å se den feigeste form for makt utøves mot barn og ungdom. 


hun sitter stille med meg i sofaen og ser på gudstjenesten denne søndagen
vi er ikke veldig religiøse av oss, men det gjør ingenting
vi hører biskop kvarmes ord, musikken
ser jens stoltenbergs familie som gråter, kordamen med de blanke øynene
glassmaleriene, og lyset gjennom dem

kongen som tørker tårer

når kirkerommet fylles av O bli hos meg, sprenger det i halsen min
jeg kjenner veslas blikk, men hun sier ingenting
det er godt å være trist sammen med andre når sånne forferdelige ting har skjedd
sier jeg, og forklarer at først blir vi redde, sjokkerte
og så blir vi lei oss og trenger trøstetid. 
men at om noen dager, så er det nok roligere 

hun nikker. trøstetid forstår hun. 

jeg ser at hun tar det inn, det hun kan.
det lagrer seg et sted der inne i det lille barnet.

jeg kjenner henne jo. hun er min
jeg har hatt henne i magen, hjertene våre har banket i samme kropp
hun skal vokse opp, bli tenåring, ung dame, jeg må sende henne ut i verden
Det er så flott, og det er så forbasket vondt
for jeg kan ikke alltid være der. jeg kan ikke beskytte henne mot alt
og det er ikke alle vondter man kan blåse på.

og det er det verste, at man ikke alltid kan være der, når de trenger deg mest.

som mamma har jeg plukket melketenner, plastret skrubbsår
prøvd å verne mot det vonde, lære henne rett og galt
og gi henne styrke nok, selvsikkerhet og mot.
men snart skal hun ut på egenhånd og bli voksen, med engasjement for det hun tror på.

gud forby, at hun noengang kommer i veien for noen med gale hensikter.

alt dette renner gjennom meg, når hun sitter der
en drøy meter menneske, et lite hjerte, med et åpent sinn og nye fortenner
jeg er så glad i henne og jeg er så redd for henne

og mens alle i kirken tenner lys for de som er borte, de skadde og de som ennå er savnet
går hun inn på rommet sitt og spiller på pianoet sitt
og jeg er verdens heldigste mamma. måtte jeg alltid få være det.

Gerhard Oppitz – Piano Sonata No. 8 In C Minor, Op. 13, "Pathetique": II. Adagio Cantabile

torsdag 16. juni 2011

min mor i frisk bris.


Du skal ikke ta solrike ettermiddager for gitt.
Plutselig kan di mor stå der og trenge hjelp.  Til å fikse øyenbryna for eksempel
Eller til å skrive testamente.

- Lillian, hva vil du ha, spør hun.
Hun ligger med tårer øynene mens jeg rydder opp i buskaset over øynene med en nådeløs pinsett , og jeg kommer virkelig ikke på noe som helst som frister i barndomshjemmet, bortsett fra et par av amarone-flaskene til min far.

- Men han drikker de vel opp før den tid, sa jeg.
- Han rekker ikke det, snøfter mamma. Vi reiser på fredag.

Reiser på fredag tenkte jeg. Nå er det noe jeg ikke har lagret i harddisken min.

- Å, sier jeg, for dette har hun sikkert sagt mange ganger. F.eks at hun ikke kan være barnevakt når jeg skal på hippi-camp på Hove. Joda. Husker det nå.
- Det er meldt styrke tolv!
Hun er blek under fregnene.
- Styrke tolv er ingenting, dessuten tar det jo bare en drøyt halvtme sånn cirka over til Danmark nå for tida. 
- Jeg har sagt til pappa at jeg hadde satt pris på en kjøretur gjennom Sverige.
- Og hva sa pappa da? Spør jeg, vel vitende om at han er taus som et tre i skogen .
- Sh, han sier ingenting. 

Jeg ser for meg pappa som er møkkalei å kjøre gjennom Sverige hver gang mamma blir redd for bølger på fjorden. Eviglange skoger. Ikkeno sjøluft.
Hun ringer bølgevarselet ei uke i forveien og ligger søvnløs og skriver testamente mens hun prøver overbevise min far om Sveriges fortreffelighet.  Stakkars pappa.
- Kan du ikke bare ta en jäger, spør jeg.

Når mamma skal kjøre med pappa på autobahn trenger hun mye beroligende siden pappa tror han er med i Top Gear og grisekjører bilen til den faller fra hverandre.
Hver sommer gikk girkasssa åt skogen. Så gikk de over til automatgir og dermed røyk ett eller annet annet skrammel inni der, som gjorde at de helt etter vanlig standard kom hjem en uke tidligere enn beregnet.  Fulle av tyske pølser og hvit sprudlende, med defekt bil og klar for å være barnevakter. 

- Du kan rekke et par kjappe på veien fra Grim ned til terminalen. I båten er det bare å helle innpå. Ingen merker en fyllik fra eller til ombord, sier jeg.
- Bølgene blåser rett på forfra, sa mamma. Båten kommer til å gå ned! 

- Men da blir du i allefall et pent lik, sa jeg. Med nystelte øyenbryn.
- Ja, det er sant. Ler mamma.
- Hvis de finner meg da. Hvis strømmen er sterk nok finner de meg vel oppe ved Strømstad og da har jeg jo på en måte vært i Sverige au.
Tenkepause.
- Men da får vi ikke kvota.  Og det vil ikke din far like! 

Og etter en sånn passiar med sin mor kan det passe godt med en jäger eller to. 

tirsdag 24. mai 2011

lillian & gamle folk del 2



Jeg husker aldri navnet hans

Kanskje har jeg aldri fått det, heller. og nå har det gått så lang tid at jeg burde vite det, men tør ikke spør og ikke finner jeg noen tilforlatelig måte å spørre på heller.
men man trenger jo ikke navnet, for å prate med folk.

Han ser uansett ut som han heter Torleif.
Tåårleif.  En lang bengel med skipperlue.  Antagelig midt i syttårene. Kanskje til og med åtti.  - Hva vet jeg om gamle menn, liksom?!
Tja. Ganske mye egentlig.
Jeg vet f.eks at de liker piker i skjørt og store smil med masse tenner i.
De liker å holde seg i bevegelse, og se på damene og livet sånn generelt.

Torleif sykler. Herresykkel. Tre gir. For det holder når man bare skal rulle ned til båthavna.
Når det går fort ned bakkene får han tårer i øynene.  Og ikke ser han spesielt godt heller.
Men når han får øye på meg. i bånn av bakken f.eks , og det skjer ganske ofte, siden vi bor ikke gruelig langt fra hverandre, så lyser han opp - og så stopper han opp - og sier neimen hei, frøken. Med tårer i øyan. Og smilet på vid vegg.
Masse rynker. Med de er sjarmerans plassert den riktige veien.

Så står han der med sykkelen, lener seg mot styret, fikler litt med håndbremsa.  Plinger m bjella. Nesten som når man stod og flørta med guttene i niende, for rundt tjue år siden.
Og så prater vi om alt annet enn været.  Båden for eksempel
For vi har begge trebåt og han sin er på vann og min er på land Og vi har en del moro med det der.  Vi skoier, som han sier.

Så sier han at han skal invitere meg med ut en dag, hvis han tør, i båden.
Og jeg sier at ja det hadde vært trivelig.  Så kan vi laue oss ute ved Dybingen, sier jeg.
Uten at jeg heilt vet hva å laue seg er, men jeg håper det betyr en dukkert med lange underbukser på i det minste.  

Det var kanskje litt i overkant for den gamle mannen.  For han klaska hendene sammen og sa at DET hadde vært gildt! Å du og du, sa han.  Han gjorde nesten et lite hopp, så yr blei han i den strykefrie bilbuksa.
Nei, Du skal ikke kimse av våren, gitt.   Det er kraftige saker.
Den får småblomster til å sprenge seg gjennom harde grusen,  sommerfugler til å sprekke opp og ut av larveskallet,   og sevja til å stige heftig i gammel bark og tørre kvister. 

mandag 23. mai 2011

årets solstråle i heia



- Å fy faen om jeg misunner deg

Utbruddet kom fra en eldre skrott i rød anorakk som stod midt i brattbakken.
Sola skinte, barnehagebarn spratt rundt i skogen og jeg var svett på ryggen etter et kvarters jogging.  Trenger ikke mange meterne for å kjenne melkesyra ljodle i kroppen.

- Du virker da sprek som tusan du, sa jeg og stoppet opp. 

Bakken VAR beinhard. Selv for unge spreke piker i sin beste alder.  Men hun skulle opp og jeg var på vei ned.

- Jeg har astma. Det er et helvete å komme opp disse bakkene men det har jeg forbanna meg på at jeg skal. Jeg er 85 år. Bare så det er sagt!

- Dæven. Du imponerer!

Det gamle piga lente seg på stavene og så på meg. Pusta. Samlet seg.

- Du vet, de andre skjelettene der nede går bare rundt i nabolaget og ser på de gamle husene. Det er så kjedelig at jeg minst må dø av det.

- Så du går aleine her oppe i heia?

- Ja, det er jo alltid noe som skjer her oppe. Hadde jeg møtt deg i byen hadde vi jo sikkert ikke prata sammen, hadde vi vel?

- Sant nok, sa jeg.

Så prata vi litt om det å bruke kroppen, at det er godt å banne i skogen og at Grim er nok et hakk hvassere enn Lund enten man er liten eller stor. Dessuten hadde hun peiling på kjærligheten og erotikkens gleder.
Jeg kødder ikke. Hun sa det.

- Jeg har bodd nedpå her i nesten førti år, sier hun. Og vært enke i tretti av dem.

- Oj, sa jeg, det var ei jækla lang enketid.

- Det skal jeg si deg, Jeg var så mannesulten ei stund at jeg skremte vannet av en hjemmehjelp en gang.

- Eh… hahahaha……

- Hjemmehjelper vet du, de kan bare gjøre husarbeid så og så mange centimeter over bakken.  Og da jeg hadde en mannlig hjelp en gang så sa jeg at det var da som pokkers, for da må jeg bøye meg så langt ned.

Hahahahhahahah. Latteren fløy gjennom skogen.
-       
- - - Så etter det har jeg kutta ut det der hjemmehjelpgreiene. så kan familien trø til, og jeg skal bare leve ferdig i huset mitt.  Jeg gidder ikke tørke støv, hvis jeg bare kan se ut av vinduene.
-       - God plan, sa jeg.
-       - Men nå skal jeg videre på min vei, sa hun.  Jeg vet jo ikke hvor lenge jeg lever, og jeg nekter å ligge å dø i ei maurtue som en ann larve. 

Så trava hun videre, skrukkeskinnet. Femti kilo enke med hvite krøller dansende på hodet og rayban-solbriller foran glimtet i øyet. 

Jenta si det! 



søndag 3. april 2011

finn fem feil.



Ni år siden. Jeg satt på helsestasjonen og skulle veie den feite babyen min, og måle hodet hennes, og gud vet for å se at alt lå på normalen etter skandinavisk standard.
Og der, i bokhylla, mellom mamma-blader og donaldhefter og "Slik unngår du såre brystvorter" - hefter lå ei lita perle av ei bok.
Ikkje eit einste ord står det i den. Men den roper likevel hurra for livet mye høyere enn noe annet jeg har lest det siste tiåret. Kanskje heile mi levetid når jeg tenker meg om.

- Oj, sa jeg. Dette var ei nydelig bok!
-Ah, den der, sukket helsesøster/jordmor/ babymåler- damen.  Den kan du bare ta. Den har vi ikke lov å ha her lengre.
- Hø? Ikke ha den lengre?
- Nei, den er full av feil.


Boka ble mi.
Nå deler jeg den med deg. Finner du feilene?
















Livet. Finere blir det ikke. 










mandag 14. mars 2011

Burkadame


Det er ikke det at jeg er så himla tjokk
Det er det at tøyet ikke passer på kroppen.
og da hjelper det fint lite at man er myk og fin og rund i kantan på mange vis. 

Noen ganger glir man bare rett inn i sommerkjoler og jeans fra nittitallet, men de fleste gangene gjør man jo ikke det.  
No, no, no. 

Man sitter fast midtveis.  
Kjolen går ikke rundt puppan, og det presses valker frem på steder du ikke ante du kunne få valker engang. Overarmene verker i trange topper og
Dongeribuksa stopper på låra. Oppforbi der må man satse på de Hersens Tunikaene som alle vet du har på deg fordi du har rompa på vift under der. 
Og hengemage og flesk rundt brrrøstholderen. 

En gang i tiden var navlen en søte liten sak midt på kroppen, men det er lenge siden og hvordan i heite havna hoftene uti der, liksom. 
De sattt jo så fint inntil resten av kroppen for bare et år siden. 
To. Fire? Ti? 
Men nå, bare deiser det rundt og er i veien. 

- Jøssenavn sa jeg her en dag jeg .. eh. lå underst og fikk se en haug med kjøtt samle seg nede ved hoftene der. 
- Er dette meg eller deg, sa jeg
- Det er nok deg, sa han, for jeg er her oppe jeg vet du. 
- Fader i heia, sa jeg. 
Og bestemte meg omgående for å skaffe meg badevekt,  og bokser med makrell i tomat og skippe potet og sånn stivelsesfaenskap. 

Maten er grei skuring. 
Det er vekta. Den er mongo. 

Først sa den at jeg veide fire kilo mer enn jeg trodde. Ka-angst. 
Så rant et par kilo av, som var heilt nydelig og jeg følte meg strong and fit for alt, før jeg i løpet av en søndagsmiddag og en biltur la på meg 1,8 kilo. 

Dermed var jeg like langt.

Forrige onsdag veide jeg enda et par kilo i pluss. 
Men dagen etter snaue 23 kilo
Det er i snaueste laget, det ser til og med jeg, selv om kanskje kunne blitt modell eller i alle fall kleshenger. 

Så dreit jeg i heile vekta før jeg i dag tenkte at .. det er jo mandag og ny giv. 

Ikke gærnt. 67,4 kilo!
woaw. det er fire kilo ned på fem dager.  Og jeg som har stappa meg full av saltmat og søtmat heile uka.!
Det er jo et mirakel!
Skal tro hva jeg veier UTEN pysjen tenkte jeg og reiv den av. 

73!

Er det mulig?? 
Jeg tok på meg pysjen igjen. 

74,8
Jeg tok av meg pysjen og gikk på do.

75,9
Hvem i heiteste legger på seg av å gå på do??
Jeg tok på meg dongeribukser med belte og skjorte og drakk en liter vann.

72,5

?!?!?!????
What the....
Motivasjonsfaktor my ass


Her er det bare en utvei. Snøre på seg joggeskoa, Skyte vekta. Brenne burkaen    

tirsdag 8. mars 2011

samtale med selma9. livets store spørsmål


Hun skal legge seg. Siste natta hos mamma på ei uke.
Og det er tid for de store spørsmålene.
Hun er nybadet og lukter vanilje, roser og er myk som honning.

- Mamma. la oss snakke i store ord.
- Hva mener du?
- Sånn som du pleier snakke. om romantikk og drama og sånn.

- Okei...
- Spør meg om sånne hva kom først av høna og egget spørsmål.
- Selma, hva skjer etter livet ?
Hun ser på meg.
- Da skjer døden.
- Og hva skjer etter døden?
- Da skjer livet
- Og etter livet?
- Da skjer døden
- Og etter døden?
- Hm.. kanskje dødendøden?

- Det er noen som tror man blir født på nytt som no ant, sier jeg.
- Jah! tenk det, sier Selma.  Noen tror du blir en elefant. Jeg tror det var jødedommen. der tror de du skal behandle elefanter som din beste venn, i tilfelle det faktisk ER din beste venn.
- Det var jo fint å tenke, sier jeg. Kanskje du blir en elefant.

- Det kunne vært skikkelig søtt,  men jeg tror bare man er, uten å være noe.
Hun viser med armene. svinger de myke hendene rundt foran seg.
- At man svever rundt og er energi liksom.

Jøss tenker jeg.
og sier det var ikke dumt tenkt, gitt.

- Men var du en elefant før du blei Selma, spør jeg. eller var du energi?  Var du i livets sirkel?

- Ånei, jeg var magen din, og før det var jeg i balla til pappa
Og før jeg var i balla til pappa så var jeg i pappas baller i bestefars skrukkeballer

- Eh, sier jeg
Hun ser ut på månen. store blå øyne. krøller i håret.

- Men hvis livet går i sirkel, mamma..
Åssen skal jeg komme meg inn i ballene igjen??