min mor i frisk bris.

Du skal ikke ta solrike ettermiddager for gitt.

Plutselig kan di mor stå der og trenge hjelp.  Til å fikse øyenbryna for eksempel

Eller til å skrive testamente.

- Lillian, hva vil du ha, spør hun.

Hun ligger med tårer øynene mens jeg rydder opp i buskaset over øynene med en nådeløs pinsett , og jeg kommer virkelig ikke på noe som helst som frister i barndomshjemmet, bortsett fra et par av amarone-flaskene til min far.

- Men han drikker de vel opp før den tid, sa jeg.

- Han rekker ikke det, snøfter mamma. Vi reiser på fredag.

Reiser på fredag tenkte jeg. Nå er det noe jeg ikke har lagret i harddisken min.

- Å, sier jeg, for dette har hun sikkert sagt mange ganger. F.eks at hun ikke kan være barnevakt når jeg skal på hippi-camp på Hove. Joda. Husker det nå.

- Det er meldt styrke tolv!

Hun er blek under fregnene.

- Styrke tolv er ingenting, dessuten tar det jo bare en drøyt halvtme sånn cirka over til Danmark nå for tida. 

- Jeg har sagt til pappa at jeg hadde satt pris på en kjøretur gjennom Sverige.

- Og hva sa pappa da? Spør jeg, vel vitende om at han er taus som et tre i skogen .

- Sh, han sier ingenting. 

Jeg ser for meg pappa som er møkkalei å kjøre gjennom Sverige hver gang mamma blir redd for bølger på fjorden. Eviglange skoger. Ikkeno sjøluft.

Hun ringer bølgevarselet ei uke i forveien og ligger søvnløs og skriver testamente mens hun prøver overbevise min far om Sveriges fortreffelighet.  Stakkars pappa.

- Kan du ikke bare ta en jäger, spør jeg.

Når mamma skal kjøre med pappa på autobahn trenger hun mye beroligende siden pappa tror han er med i Top Gear og grisekjører bilen til den faller fra hverandre.

Hver sommer gikk girkasssa åt skogen. Så gikk de over til automatgir og dermed røyk ett eller annet annet skrammel inni der, som gjorde at de helt etter vanlig standard kom hjem en uke tidligere enn beregnet.  Fulle av tyske pølser og hvit sprudlende, med defekt bil og klar for å være barnevakter. 

- Du kan rekke et par kjappe på veien fra Grim ned til terminalen. I båten er det bare å helle innpå. Ingen merker en fyllik fra eller til ombord, sier jeg.

- Bølgene blåser rett på forfra, sa mamma. Båten kommer til å gå ned! 

- Men da blir du i allefall et pent lik, sa jeg. Med nystelte øyenbryn.

- Ja, det er sant. Ler mamma.

- Hvis de finner meg da. Hvis strømmen er sterk nok finner de meg vel oppe ved Strømstad og da har jeg jo på en måte vært i Sverige au.

Tenkepause.

- Men da får vi ikke kvota.  Og det vil ikke din far like! 

Og etter en sånn passiar med sin mor kan det passe godt med en jäger eller to.