årets solstråle i heia

- Å fy faen om jeg misunner deg

Utbruddet kom fra en eldre skrott i rød anorakk som stod midt i brattbakken.

Sola skinte, barnehagebarn spratt rundt i skogen og jeg var svett på ryggen etter et kvarters jogging.  Trenger ikke mange meterne for å kjenne melkesyra ljodle i kroppen.

- Du virker da sprek som tusan du, sa jeg og stoppet opp. 

Bakken VAR beinhard. Selv for unge spreke piker i sin beste alder.  Men hun skulle opp og jeg var på vei ned.

- Jeg har astma. Det er et helvete å komme opp disse bakkene men det har jeg forbanna meg på at jeg skal. Jeg er 85 år. Bare så det er sagt!

- Dæven. Du imponerer!

Det gamle piga lente seg på stavene og så på meg. Pusta. Samlet seg.

- Du vet, de andre skjelettene der nede går bare rundt i nabolaget og ser på de gamle husene. Det er så kjedelig at jeg minst må dø av det.

- Så du går aleine her oppe i heia?

- Ja, det er jo alltid noe som skjer her oppe. Hadde jeg møtt deg i byen hadde vi jo sikkert ikke prata sammen, hadde vi vel?

- Sant nok, sa jeg.

Så prata vi litt om det å bruke kroppen, at det er godt å banne i skogen og at Grim er nok et hakk hvassere enn Lund enten man er liten eller stor. Dessuten hadde hun peiling på kjærligheten og erotikkens gleder.

Jeg kødder ikke. Hun sa det.

- Jeg har bodd nedpå her i nesten førti år, sier hun. Og vært enke i tretti av dem.

- Oj, sa jeg, det var ei jækla lang enketid.

- Det skal jeg si deg, Jeg var så mannesulten ei stund at jeg skremte vannet av en hjemmehjelp en gang.

- Eh… hahahaha……

- Hjemmehjelper vet du, de kan bare gjøre husarbeid så og så mange centimeter over bakken.  Og da jeg hadde en mannlig hjelp en gang så sa jeg at det var da som pokkers, for da må jeg bøye meg så langt ned.

Hahahahhahahah. Latteren fløy gjennom skogen.

-       

- - - Så etter det har jeg kutta ut det der hjemmehjelpgreiene. så kan familien trø til, og jeg skal bare leve ferdig i huset mitt.  Jeg gidder ikke tørke støv, hvis jeg bare kan se ut av vinduene.

-       - God plan, sa jeg.

-       - Men nå skal jeg videre på min vei, sa hun.  Jeg vet jo ikke hvor lenge jeg lever, og jeg nekter å ligge å dø i ei maurtue som en ann larve. 

Så trava hun videre, skrukkeskinnet. Femti kilo enke med hvite krøller dansende på hodet og rayban-solbriller foran glimtet i øyet. 

Jenta si det!