som om vi bar et barn, varsomt på armen

hva sier jeg til jenta mi, når hun spør hvor lenge det skal vare
" dette" sier hun
for hun kan ikke ordene.
hun vet ikke helt hva det er, og hva jeg enn sier og prøver å forklare
så får jeg dette blikket, åpent, blått og litt usikkert engstelig.

jeg vet hun ser forsider, hører praten, ser bildene
hun beveger seg taust rundt tvskjermen
på avstand, som om hun ennå har et fint filter hun ikke er bevisst
den beskyttelsen jeg kjenner selv, når jeg må slå av
gjøre noe annet, lese andre ting

men hvordan forklarer man egentlig hva en massakre er, for et barn?

hun ser på meg med en niårings lojalitet, usikkerhet og et ansikt fylt av undring
for de voksne gråter, og det er ikke lett å forstå for en liten sjel

men det er mye som ikke er lett å begripe for meg heller, disse dagene

det er uendelig vondt å se barn som har vært så redde, og som bare ønsket å snakke med pappa, og mamma. og som ikke våget ringe fra skjulet sitt, der ute i det ville helvete på den øya.

og det gjør noe med en, å se voksne menn, ordførere, fedre, og landets ledelse kjempe med gråten på skjermen.

det gjør noe med en, å se den feigeste form for makt utøves mot barn og ungdom. 

hun sitter stille med meg i sofaen og ser på gudstjenesten denne søndagen
vi er ikke veldig religiøse av oss, men det gjør ingenting
vi hører biskop kvarmes ord, musikken
ser jens stoltenbergs familie som gråter, kordamen med de blanke øynene
glassmaleriene, og lyset gjennom dem

kongen som tørker tårer

når kirkerommet fylles av O bli hos meg, sprenger det i halsen min

jeg kjenner veslas blikk, men hun sier ingenting

det er godt å være trist sammen med andre når sånne forferdelige ting har skjedd

sier jeg, og forklarer at først blir vi redde, sjokkerte

og så blir vi lei oss og trenger trøstetid. 

men at om noen dager, så er det nok roligere 

hun nikker. trøstetid forstår hun. 

jeg ser at hun tar det inn, det hun kan.
det lagrer seg et sted der inne i det lille barnet.

jeg kjenner henne jo. hun er min
jeg har hatt henne i magen, hjertene våre har banket i samme kropp
hun skal vokse opp, bli tenåring, ung dame, jeg må sende henne ut i verden
Det er så flott, og det er så forbasket vondt
for jeg kan ikke alltid være der. jeg kan ikke beskytte henne mot alt
og det er ikke alle vondter man kan blåse på.

og det er det verste, at man ikke alltid kan være der, når de trenger deg mest.

som mamma har jeg plukket melketenner, plastret skrubbsår
prøvd å verne mot det vonde, lære henne rett og galt
og gi henne styrke nok, selvsikkerhet og mot.
men snart skal hun ut på egenhånd og bli voksen, med engasjement for det hun tror på.

gud forby, at hun noengang kommer i veien for noen med gale hensikter.

alt dette renner gjennom meg, når hun sitter der
en drøy meter menneske, et lite hjerte, med et åpent sinn og nye fortenner
jeg er så glad i henne og jeg er så redd for henne

og mens alle i kirken tenner lys for de som er borte, de skadde og de som ennå er savnet
går hun inn på rommet sitt og spiller på pianoet sitt
og jeg er verdens heldigste mamma. måtte jeg alltid få være det.

Gerhard Oppitz – Piano Sonata No. 8 In C Minor, Op. 13, "Pathetique": II. Adagio Cantabile